Floden

I.

De sa at det først fantes regn og at det regnet i førti dager og førti netter, og at det reiste seg en grå flod etterpå og hellet seg over hele verden. De sa at det verken fantes lys eller kjærlighet og alt var hylende fortvilelse, og menneskene jamret og klaget og så kom døden til dem. Men om den siste dagen før floden sa de ingenting.

De sa ikke at det hadde vært varmt og trykkende hele dagen og at det lå noe vidunderlig inni luften som om noens sang dreiv gjennom dagens flimrende og virvlende lys. De fortalte ikke om Esajas drømmer inne i hyttas mørke midt på dagen og om fjæra som seilte i luften og inn i et jentes liv. De fortalte ikke om hennes smil, og heller ikke om denne dagens lukte, om denne dagens klang og smak, om mildhet og sødme som kjentes som en heimkomst om kveld. De fortalte heller ikke om mannen som stod der oppe, ovenfor sletta og så ned på den støvtørre, flimrende flata som åpnet seg mot havet langt unna ved himmelens kante. Kan hende at de simpelthen glemte ham, kan hende at de aldri har sett ham stående med de mørke øyene hans som gjenspeilte alle verdens undre. Kan hende at de var for opptatt med å skildre menneskenes ondskap, menneskenes ugjerninger i hele verdens løpe og at de over det har glemt alt som var pent i verden og alt som skulle ha røpes med en mild smil. Det er en smil som røper alt. Når en har skjønt verden og ikke lenger vet om noe spørsmål, så smiler han mildt og blir taus for det meste.

II.

Mannen stod å så. Han så at alt som var himmel og skyer trakk seg sammen til et enormt og allomfavnende uvær, til en enslig skikkelse av mørke som slukte hele verden. Igjen og igjen sprang lyset ut som veldige, mangefargede blomster, visnet, gjenskinte svakt innenfra mørket og så ble det borte til sist. Mannen klaget ikke men bare så opp til himmelen og langt bort, han så ting som hadde vært for lenge siden, han så Gud, så lenge på ham og tiet, og blant all sin stillhet smilte han og var lykkelig. Da den første dråpen falte snudde han seg endelig og gikk langsomt hjem.

De sa at floden var Guds straff og at det var nødvendig for å rense verden for alt som var galt. De sa at døden kom til dem og at den var rettferdig. Jeg tror de aldri har funnet deres gud. Jeg tror de aldri har skønt. Så ofte mangler det smilen.