Klarhetens siste rom

Når jeg tenker tilbake på hva som har skjedd kommer det først og fremst et bilde inn i tankene mine: bildet av drypp, store glassaktige drypp som henger glinsende i de svarte kvistene ved siden av veien, glinsende i morgens uvirkelige lys som faller nølende inn i skygge og mørke og røper verdens nye dag. Jeg er glad i disse særlige øyeblikkene imellom natt og dag der man ikke er i stand til å høre noe annet enn stillhet, evighets lyd som får en fornemme et bitte lite grann av universets uforståelige mønster, ikke noe som en kan oppdage på en bevisst måte men intuitivt, en indre følelse av hva som er helet, hva som var først og hva som skal komme sist. Jeg tenker på noe eldgamle inni meg som flytter på seg som om det kommer til å unslippe kroppen min, sjelens fengsel eller sjelens rolige hus, jeg har aldri vært klar over hva som er rett. Jeg står helt taust, nesten som en støtte og tør ikke å gå videre. Det er noe omkring som hindrer meg å flytte meg bort, som en kroppløs omfavnelse og jeg må tenke på en åpen dør som fører bort fra her og nå og inn i klarhetens siste rom og på lys som flømmer utover den og gjenspeiler seg i alle de dryppene som henger i mitt liv.

Det er ikke slagene som er det verste. Smerten kommer og smerten går igjen. Det er heller ikke ordene. Det verste er det som mangler. Det mangler medlidenhet, det mangler følelsene i det hele tatt, det er en sånn tomhet, en sånn fullstendig fravær av alle menskelighet i ansiktene deres som jeg ikke tåler, som jeg ikke klarer å orke mer. Jeg har forsøkt å forestille meg hva som må skje før en glemmer alt som er menneskelig, før en gir seg til å være et følende menneske. Jeg har aldri klart det. Er det menneskets mønster, er det en ren naturlighet å være fæl mot de svake, såre dem for å bare vise styrke? Er det virkelig dette livet dreier seg om? Styrke? Makt? Jeg føler at det skjelver noe inni meg. Det løsner drypp i ens indre verden hver gang en blir rørt, og så faller de ned, glimrende som perler, og blir borte i mørket. Vi får dem aldri tilbake og hver gang vi mister noen av dem mister vi en del av vårt innerste som om det mørkner litt.

Jeg legger merke til at jeg har flyttet meg bort fra veien, bort fra alle de glitrende dryppene, bort fra stillhets varmende omfavnelse. Jeg står på fortauet. Jeg tenker ikke lenger, bare står der og kjenner hele verden virvle utenom meg som en uendelig karussel med meg som det hvilende midtpunktet av allting.

Så lukker jeg øyne og går. Jeg føler at verdens ordning bryter. Karusselen går i oppløsning og hver eneste del nærmer seg meg i rasende fart. Så er det farger, så mange farger som jeg aldri har sett, og så er det bevisstheten at jeg er tilbake foran den lyse døren og ser inn i klarhetens siste rom. Jeg snur meg ikke. Bare stillhet.